Sonetter

• Diktet skal ha 14 linjer.
• Hver linje skal være en femfotet jambe.
• Linjene ordnes i strofer på en bestemt måte – med en bestemt rimfletting.
• Sonetten bør inneholde en "volta" – en tematisk vending.
• Sonetten bør avsuttes med et klimaks eller en avsløring.

Den vanligste sonetten er den italienske sonetten som også kalles Petrarca-sonett etter den italienske dikteren. Her er et eksempel:

TOMGANG

Denne sonetten har rimflettingen: abba abba cde cde, men en sonett kan også ha rimmønsteret abba abba cdc dcd eller ha andre rimmønstre i de to siste strofene. Strofemessig er Petrarca-sonetten inndelt i to kvartetter (abba + abba), som utgjør en oktav en oktav (abbaabba) og to tersetter (cde + cde) som utgjør en sekstett (cdecde). Rimmessig utgjør oktaven en egen enhet, og sekstetten en egen enhet. Tematisk pleier dette å falle sammen med sonettens innholdsmessige oppbygning. Oktaven (abba + abba) er gjerne er en argumentasjon, en belysning av et tema, en beskrivelse eller lignende. Av og til kan også hver kvartett (abba) i oktaven belyse temaet fra to ulike sider. Det at oktaven skrives på to rim og i prinsippet inneholder tre påfølgende kupletter (abbaabba; altså bbaabb) gjør at den får et ekstra enhetlig og konsentrert preg. Sekstetten rimes gjerne friere (for eks cde + cde). Det er som om trykket slippes opp en anelse og diktet tar en litt annen vending. Dette stemningsskiftet kalles altså gjerne en "volta". Tematisk pleier første tersett i sekstetten å være en betraktning over temaet som er diskutert i oktaven, mens den siste tersetten pleier å være en konklusjon, et overraskende poeng eller en vending som setter sonetten i et (gjerne nytt) perspektiv. Som sagt er det flere måter å rime sammen sekstetten på. Det eneste en bør unngå er å avslutte med en kuplett (to linjer som rimer) fordi det ansees som litt mer bastant enn det en ønsker seg i en italiensk sonett-sekstett (tykket skulle jo slippes opp litt, ikke sant?) Når dette er sagt så er det ingen som arresteres for å avslutte med en kuplett og flere gode diktere har gjort dette med hell.

Det å følge disse reglene til punkt og prikke er det verken lett eller alltid ønskelig å gjøre, men de kan være fine å ha i bakhodet som et utgangspunkt. For når en kjenner "reglene" er det lettere å bryte dem på en slik måte at det er til fordel for poesien.

Engelsk sonett

Hvis den italiensk sonetten er den vanligste sonettformen så er den engelske sonetten en klar nummer to. Engelsk sonett kalles også for Shakespeare-sonett, for den godeste William S. var en flittig bruker av denne formen. Rimflettingen til en engelsk sonett er: abab cdcd efef gg. Den består altså av tre kvartetter og en avsluttende kuplett. Vi husker at den italienske sonetten hadde sin volta – sin vending – etter åtte linjer og fikk slik en inndeling i 8 + 6 linjer. Dette gir en tiltalende asymmetri som får en til å tenke på malerienes gylne snitt. Den engelske sonetten har oftest en inndeling i 12 + 2 linjer (4+4+4 og 2). Dette gir den engelske sonetten et stivere og mer "retorisk" preg. Det er som om alle de tre første strofene peker frem mot én bestemt konklusjon. Den engelske sonetten kan imidlertid også ha voltaen etter linje 8 (4+4 og 4+2). Dette blir litt "mykere".
Vel, dette blir jo bare generelle betraktninger – og Shakespeare skrev jo sine kjærlighetssonetter på den engelske formen, så da kan jo selv tenke seg.

Kort historikk:

Historisk sett regner man Giacomo da Lentino, en siciliansk advokat, som oppfinneren av sonetten. Hans form av oktaven var abababab, og denne ble fulgt av en sekstett som kunne variere, men som oftest var cde cde. Den normale italienske oktaven (abba abba) oppstod med den toscanske poeten Guitone d’Arezzo (1230-94) og fra da av har den italienske sonetten vært som den er nå. Opphavet til den engelske sonetten er derimot mer usikkert, men den dukker opp hos dikterene Wyatt og jarlen av Surrey midt på 1500-tallet. Sonetten har vist seg som en slitesterk form i poesihistorien. Bortsett fra på første halvdel av 1700-tallet har den aldri riktig gått av moten.

Utover disse to hovedtypene finnes det mange ulike sonetter, men disse brukes forholdsvis sjelden.

Spenser-sonett: abab bcbc cdcd ee. Dette er i prinsippet er en engelsk sonett, men kvartettene er rimet sammen. Spensersonetten er den vaneligste sonetten når en ser bort fra den engelske og den italienske.

Sveitsisk sonett: aaba bbab cde edc.

Terza rima sonett: aba bcb cdc ded ee. En slik sonett er sammensatt av fire tersetter og en kuplett der tersettene er rimet sammen på samme måte som i vanelig terza rima. I prinsippet er dette altså et fjorten linjers dikt på terza rima.

Arabisk sonett: aaba bbcb ccdc dd. Består av tre kvartetter Khayyam-strofe og en avsluttende kuplett, hvor Khayyam-strofene er rimet sammen. Khayyam-strofen er oppkalt etter den store persiske dikteren Omar Khayyam (1048-1122). Han skrev særlig i en strofeform som senere har fått hans navn og som hadde rimflettingen aaba. Hele diktet var på fire linjer, og det handlet ofte om kvinner og vin. Den arabiske sonetten er altså en sammenstilling av tre slike Khayyam-strofer og en avsluttende kuplett.

Onygin-strofen: abab ccdd effe gg. Til forskjell fra de andre sonetteformene her er onyginstrofen ikke skrevet på femfotet jambe, men på firefotet jambe. Slik sett er den ikke noen regelrett sonett, men den har så mange andre likhetspunkter at vi tar den med. Formen ble oppfunnet av Alexander Pushkin da han skulle skrive diktromanen "Evgeny Onygin" (1825-1831). Rimflettingen er som vist over, men i tillegg kreves det at rimene a, c og e skal være kvinnelige (altså tostavelsesrim: hørt det/flørte) og at resten av rimene skal være mannlige (enstavelsesrim). Ved siden av Evgeny Onygin er nok formen best kjent fra Vikram Seths bok "The Golden Gaten" som også er en roman på vers. Her et eksempel på formen:

VENNINNER

En brisen Tonje: "Har du hørt det?" "Hva da?" spør Nora. Hun er full. "Jeg traff en fyr som ville flørte. Han snakket varmt for dikt!? Slikt tull!"	a b a b
"Du gikk?" ler Nora. "Ikke før jeg fikk høre alt – jeg tror jeg dør jeg – om Alex Pushkin, Vikram Seth som begge skrev en rar… sonett	c c d d
- ja hundrevis – til to romaner?!" "Da gikk du?" "Ja, jeg fant meg én med bil og penger" " Var han pen?" "Å, ja – med muskler, så du aner	e f f e
hvordan det gikk." De skåler. "Glem hver verseelsker!" "Ja, glem dem!"	g g

I både "Evgeny Onygin" og "The Golden Gate" er handlingen lagt til selskapslivet, og begge romanene er riktig satiriske og burleske. De inneholder mye "prat" – kjapp dialog – med hyppige innskutte utbrudd og bisetninger. Begge inneholder mye "sladder" og beskrivelse av sosietetsliv. Dette har kanskje formen noe av skylden for. Den firefotete jamben er mer dynamisk enn den femfotete, og rimskjemaet er også mer variert i og med at de tre kvartettene er rimet sammen på tre ulike måter (abab – kryssrim; ccdd – kupletter; effe – omsluttende rim). Dette at formen blir mer livlig enn en vanlig sonett gjør også at en lettere kan skrive en hel roman på formen uten å lage gnagsår i øret på leseren.

Blues-sonett: AAa BBb CCc DDd ee. Bluessonetten er sammensatt av fire blues-strofer og en avsluttende kuplett. Betegnelsen AAa angir at de to første linjene benytter seg av samme ord til slutt i linjen, mens tredje linje rimer på de to første. Eksempel

NABOLAGSBLUES

I bluesstrofen er det gjerne slik at de to første linjene ligner på hverandre (siste ordet i hver linje skal jo for eksempel være likt). Andre linje er en form for "forsterkning" av den første. Vi kan skjele til eksempelet: "Kom, sprett en øl så speller vi en blues. / Skjenk i en whisky. Bare real blues". Her er "whisky" sterkere enn "øl" og "real blues" sterkere enn "blues".

Kuplett-sonett: aa bb cc dd ee ff gg. Sonett bestående av kupletter (to-linjestrofer).

Alternerende sonett: abba cde abba cde. Sonett der kvartettene og tersettene kommer annen hver gang i stedet for rett etter hverandre, som er det vanlige.

Caudate sonett: abba abba cde cde e3ff. Sonett med hale. De første fjorten linjene er som i en vanlig italiensk sonett, men så kommer en hale. Halens form og lengde kan variere og i halen kan også linjelengden variere. I eksempelet her er halen på tre linjer, innledet med en linje på seks stavelser (e3) som rimer på linje 14, og deretter en ny avsluttende kuplett av vanlig linjelengde. Den som liker slikt kan jo hekte hale på halen igjen (osv) :-)

Omsluttet sonett: abba cde cde abba. Sonett der kvartettene omslutter tersettene (eller omvendt).

Innrimet sonett: Sonett med normal lengde og rimfletting, men som benytter seg av ulike varianter av systematisk innrim (rim inne i linjen).

Retrograd sonett: abab cd ee dc baba (flere muligheter). Sonett som leses likt ovenfra og nedenfra. Diktet forløper med nye linjer frem til e: abab cd e, der speiler man diktet og gjentar linjene i motsatt rekkefølge.

Reversjert sonett: aa bcbc dede fgfg. Engelsk sonett som setter kupletten eller sekstetten først. Vel egnet når diktet skal begynne med klimaks og deretter ebbe ut.

Blankvers-sonett: Sonett uten rim. Fjorten linjer urimet femfotet jambe. Mangelen på rim gjør at denne typen har fjernet seg litt fra sonetteformen. Den kan imidlertid ha høy sonett-karakter dersom den er tradisjonelt oppbygd med diskusjon-volta-klimaks på vanlig måte.

Sonetto rispetto: abababcc def def eller ababccdd efg efg. Sonetter der oktaven består av ottava rima (abababcc) eller en rispetto (ababccdd).

Hybrider og diverse: Det finnes flere sonetter, men det blir jo alltid en vurderingssak hvor fruktbart det er å navngi alle hver i sær. De fleste klarer seg med å dele sonettene inn i de som har fellestrekk med den italienske sonetten og de som har fellestrekk med den engelske. Her har vi navngitt langt flere – for den som har glede av det.
Som hybridvarianter kan vi se på mønstre som abba cddc effe gg som blir en kryssning mellom en engelsk og en italiensk sonett. Vi kan se på abba cddc efg efg som er en italiensk sonett, men med fire rim i oktaven i stedet for to. Og vi kan se på formen abab abab cdc dcd som blir en italiensk sonett med "engelsk" rimfletting i oktaven. Denne siste er for øvrig av og til kalt en siciliansk sonett. Når dette er sagt om alternative rimflettinger så gjenstår det vel bare å si at det finnes flere, men at disse ikke har egne navn.
Av andre sonett-lignede verseformer har vi det som kalles en Illini-sonett: Den har rimflettingen abca bcdb cdec ee, dessuten varierer linjelengden (stavelsesantall): 8,10,10,8 - 8,10,10,8 - 8,10,10,8 – 10,10. Så har vi noe som kalles sonette (til forskjell fra en sonett). En sonette er en liten sonett. Den har sju linjer og rimflettingen abba cbc.
Når det gjelder linjelengde så kan altså den også varieres. Femfotet jambe er det vanlige, men vi har sett Onygin-strofen som hadde fire føtter i linjen og som likevel har beholdt sonett-karakteren. Enda kortere linjer er også mulig helt ned til en fot eller ett ord per linje (monometer), men dette siste er mer for en kuriositet å regne. Lengre linjer er også mulig. På fransk er hexameter den vanlige linjen (seks føtter i linjen) og dette brukes også i sonetter.